Kveldens fakta handler om klassisk musikk.Min klassiske dannelse består i Fjernsynsprogrammet Kontrapunkt til NRK på slutten av '80 tallet.( ser nå etterpå at jeg har skrevet fjernsynsprogrammet og ikke tvprogrammet, tenkt det!) Jeg var en sær tenåring som ikke bare så konkurransene på tv men også hørte radioprogrammene bak og tok opp hele verkene derfra. Min andre kilde til klassisk dannelse er Annik Saxegaards serie om Ina
I kveld da jeg kom hjem fra kveldsvakt dumpet jeg ned foran tv og endte opp på NRK2 med Last night of the proms og lærte noe nytt som jeg skal dele med dere. Husk det, kanskje dere kan vinne en omgang trivial pursuit en gang på grunn av at dere vet akkurat dette. Dere vet den der " Here comes the bride" Det viser seg at den er hentet fra en Opera, Lohengrin av Wagner IIIakt. Det har tekst også. Og gjør seg veldig bra fremført av stort kor.Eg endte opp med å sitte her med kor og orkester og Operadivaer. Tror eg må hente fra Inabøkene igjen. Jeg leser dem med ujevne mellomrom.
Har dem på langlån fra tante til kusina mi blir gammel nok til å lese dem.
Vi får se om det skjer. Det er jo samtidslitteratur fra 50'-60'tallet. Det krever litt av leseren som skal lese i en annen tid. men er man avhengig av bøker så leser man egentlig hva som helst.
No e klokka halv tolv, de e ikkje ferdig men eg må legge meg.
I morra skal eg på min egentlige jobb. Jeg er bibliotekar, selv om jeg kan leke " Florence Nightingale" innimellom.
Natta
søndag 3. oktober 2010
onsdag 29. september 2010
Togsang
Hva er en perrong uten tog? Foreløpig har de eneste togene vært å finne i fortellingene fra den originale Perrongrapporten. Nå er det på tide med tog og musikk. Er dere klar for togsang? Nå skal jeg prøve å få fram e youtubevindu
Perrongrapporten del 6 Job ( Et sidespor)
JOB
(Et sidespor)
Jeg har allerede nevnt gamle Job for dere. Alle har respekt for ham; Han kjenner jernbanesjefen. Nå på formiddagen kom han spaserende bort til meg, der jeg satt på kanten av perrongen og dagdrømte om toget mitt.
Job hadde med seg en bok. Det var en svart bok med gullkryss på. Vet du hvilken bok dette er? spør Job. Jeg ser på han og svarer som sant er at det vet jeg vel ikke. Det er jernbanesjefens bok, sier Job.
Togtabellen? spør jeg. Det var visst dumt, for gamle Job knegger i skjegget.
Jernbanesjefen er ikke bare sjef for jernbanen, han er sjef for alt sier Job. Jeg skjønner ikke ? begynner jeg. Vel, Nadja, sier Job, hva vet du om jernbanesjefen?
Jeg tenker etter. Han bestemmer over jernbanen sier jeg. Når folk får reise med det hvite toget.
Job avbryter meg; Tror du alle får reise med det hvite toget? Jeg ser på ham. Det får vel alle
sier jeg sikrere enn jeg føler meg. Det er nok ikke slik . Den gamle åpner boka. Det er helt stille på perrongen
"Det var meningen at alle skulle få bo på perrongen og reise med togene. Men i begynnelsen gjorde folk det som var ondt i jernbanesjefens øyne. Dermed måtte han forkorte tiden man fikk reise med togene og bo på perrongen.Derfor innførte han systemet med endestasjonen og det hvite toget. De som har holdt seg nær til han og har holdt hans bud får være med tilendestasjonen.
Det begynte medhvisking og gikk over til høylydt snakk. Folk var redde, kanskje de ikke fikk reise med det hvite toget. Andre mente at Job var blitt så gammel at han var begynt å fantasere. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, og dessuten, hvorfor hadde gamle Job begynt å snakke til meg av alle?
Endelig turde jeg å spørre; hva betyr det at vi ikke får reise med det hvite toget?Du må tro på jernbanesjefen. Job ser på meg. Dessuten må du tro på det grønne tilbudet.Det grønne tilbudet? Jeg begynte nesten å tro på de som mente at Job var gammel og åreforkalket.
Jernbanesjefen vil gjerne ha dere alle med til endestasjonen, men slik som livet har blitt har han innført det grønne tilbudet. Det er nemlig slik at ingen følger Hans bud, i alle fall ikke bevisst, og han tåler ikke slik livsførsel. De som ikke kommer inn under
det grønne tilbudet må dø.
Folk på perrongen og i togene som står ved perrongen er stille, fatter ikke. Ingen kommer inn under det grønne tilbudet uten å tro på sønnen til jernbanesjefen.Hva er han da? Administrende direktør? roper en.
Mange ler rått.
Jeg ser sorgen i Jobs øyne. "Fortell mer, Job. Vær så snill"
" Ja Nadjeshda, liten, jeg skal fortelle.
Da jernbanesjefen skjønte at han ikke kunne la oss komme som vi var, og det ikke var noe han kunne gjøre for å forandre oss måtte han sette i gang plan B. Han måtte la en annen uskyldig dø for oss.
Nei han kan ikke la en annen dø for oss, da får vi heller la vær å komme til endestasjonen, og var det hans egen sønn du sa? Det må ikke skje. Jeg ble helt ute av meg.
Job ser på meg- Det har allerede skjedd Nadja. Det er lenge siden. Det eneste du kan gjøre er å tro på det, slik at han ikke har dødd forgjeves.
Hvordan vet du dette , Job?
Det står i boka til jernbanesjefen. Job blar opp. Jeg ser at øverst på siden står det Johannes.
Job peker på noen ord som er understreket med blå kulepenn. Jeg leser selv: For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.
Hvem er Gud? spør jeg etterpå. men Nadja da, har du ikke forstått det!
Gud er jernbanesjefen.
" Gud, jernbanesjef, noe han no blidd heilt tøven gamlingen" Toralf bare fnyser der han står.
Tomas sitter på en benk med hodet i hendene. For meg nytter det ikke uansett. Jeg har gjort altfor mye galt til at den grønne billetten skal være for meg også. Den kan kanskje være for sånne snille jenter som Nadja og Jana, men ikke for meg.
"Du tar feil Tomas" Jakov har kviknet til , han vet vel hva dette dreier seg om, og nå står han rett bak Tomas som skvetter til akkurat når Jakov snakker til ham. " Det er akkurat deg, Tomas, dette grønne tilbudet er beregnet på. Du har bruk for det . Ikke sant?
Joo, men jeg" " Men du mener at du ikke er god nok?
Ja nemlig"
Jeg er ikke god nok, jeg heller" sier Jakov stille
Du? Tomas ser ut som et spørsmålstegn. " Men du er jo sammen med Job bestandig og du... Han tier plutselig.
Jakov fortsetter for han " Jeg prøvde å komme om bord på det hvitetoget sist det var her og fikk vite at det ikke var min tur. Det var det du tenkte på , ikke sant.
jernbanesjefen plukka meg opp av grøfta engang, flere ganger.
Grøfta, hva?
Det var stille på perrongen igjen. Denne gangen var stillheten for Jakov og det som hørtes ut som en historie.
(Et sidespor)
Jeg har allerede nevnt gamle Job for dere. Alle har respekt for ham; Han kjenner jernbanesjefen. Nå på formiddagen kom han spaserende bort til meg, der jeg satt på kanten av perrongen og dagdrømte om toget mitt.
Job hadde med seg en bok. Det var en svart bok med gullkryss på. Vet du hvilken bok dette er? spør Job. Jeg ser på han og svarer som sant er at det vet jeg vel ikke. Det er jernbanesjefens bok, sier Job.
Togtabellen? spør jeg. Det var visst dumt, for gamle Job knegger i skjegget.
Jernbanesjefen er ikke bare sjef for jernbanen, han er sjef for alt sier Job. Jeg skjønner ikke ? begynner jeg. Vel, Nadja, sier Job, hva vet du om jernbanesjefen?
Jeg tenker etter. Han bestemmer over jernbanen sier jeg. Når folk får reise med det hvite toget.
Job avbryter meg; Tror du alle får reise med det hvite toget? Jeg ser på ham. Det får vel alle
sier jeg sikrere enn jeg føler meg. Det er nok ikke slik . Den gamle åpner boka. Det er helt stille på perrongen
"Det var meningen at alle skulle få bo på perrongen og reise med togene. Men i begynnelsen gjorde folk det som var ondt i jernbanesjefens øyne. Dermed måtte han forkorte tiden man fikk reise med togene og bo på perrongen.Derfor innførte han systemet med endestasjonen og det hvite toget. De som har holdt seg nær til han og har holdt hans bud får være med tilendestasjonen.
Det begynte medhvisking og gikk over til høylydt snakk. Folk var redde, kanskje de ikke fikk reise med det hvite toget. Andre mente at Job var blitt så gammel at han var begynt å fantasere. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, og dessuten, hvorfor hadde gamle Job begynt å snakke til meg av alle?
Endelig turde jeg å spørre; hva betyr det at vi ikke får reise med det hvite toget?Du må tro på jernbanesjefen. Job ser på meg. Dessuten må du tro på det grønne tilbudet.Det grønne tilbudet? Jeg begynte nesten å tro på de som mente at Job var gammel og åreforkalket.
Jernbanesjefen vil gjerne ha dere alle med til endestasjonen, men slik som livet har blitt har han innført det grønne tilbudet. Det er nemlig slik at ingen følger Hans bud, i alle fall ikke bevisst, og han tåler ikke slik livsførsel. De som ikke kommer inn under
det grønne tilbudet må dø.
Folk på perrongen og i togene som står ved perrongen er stille, fatter ikke. Ingen kommer inn under det grønne tilbudet uten å tro på sønnen til jernbanesjefen.Hva er han da? Administrende direktør? roper en.
Mange ler rått.
Jeg ser sorgen i Jobs øyne. "Fortell mer, Job. Vær så snill"
" Ja Nadjeshda, liten, jeg skal fortelle.
Da jernbanesjefen skjønte at han ikke kunne la oss komme som vi var, og det ikke var noe han kunne gjøre for å forandre oss måtte han sette i gang plan B. Han måtte la en annen uskyldig dø for oss.
Nei han kan ikke la en annen dø for oss, da får vi heller la vær å komme til endestasjonen, og var det hans egen sønn du sa? Det må ikke skje. Jeg ble helt ute av meg.
Job ser på meg- Det har allerede skjedd Nadja. Det er lenge siden. Det eneste du kan gjøre er å tro på det, slik at han ikke har dødd forgjeves.
Hvordan vet du dette , Job?
Det står i boka til jernbanesjefen. Job blar opp. Jeg ser at øverst på siden står det Johannes.
Job peker på noen ord som er understreket med blå kulepenn. Jeg leser selv: For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.
Hvem er Gud? spør jeg etterpå. men Nadja da, har du ikke forstått det!
Gud er jernbanesjefen.
" Gud, jernbanesjef, noe han no blidd heilt tøven gamlingen" Toralf bare fnyser der han står.
Tomas sitter på en benk med hodet i hendene. For meg nytter det ikke uansett. Jeg har gjort altfor mye galt til at den grønne billetten skal være for meg også. Den kan kanskje være for sånne snille jenter som Nadja og Jana, men ikke for meg.
"Du tar feil Tomas" Jakov har kviknet til , han vet vel hva dette dreier seg om, og nå står han rett bak Tomas som skvetter til akkurat når Jakov snakker til ham. " Det er akkurat deg, Tomas, dette grønne tilbudet er beregnet på. Du har bruk for det . Ikke sant?
Joo, men jeg" " Men du mener at du ikke er god nok?
Ja nemlig"
Jeg er ikke god nok, jeg heller" sier Jakov stille
Du? Tomas ser ut som et spørsmålstegn. " Men du er jo sammen med Job bestandig og du... Han tier plutselig.
Jakov fortsetter for han " Jeg prøvde å komme om bord på det hvitetoget sist det var her og fikk vite at det ikke var min tur. Det var det du tenkte på , ikke sant.
jernbanesjefen plukka meg opp av grøfta engang, flere ganger.
Grøfta, hva?
Det var stille på perrongen igjen. Denne gangen var stillheten for Jakov og det som hørtes ut som en historie.
29.september = 86 dager igjen til jul!
Hei. Det begynner å nærme seg jul.I helga pakket og sendte jeg avgårde de første julegavene. Det var bare fordi det passet sånn rent praktisk. Det neste som går blir de jeg tar med for å levere i Oslo i slutten av Oktober. men så blir det ikke pakket mer før desember. Jeg prøver å spare. Det er så koselig å pakke julegaver i desember så jeg vil ikke "bruke opp" alt før. Planlegge og lage og kjøpe. det gjør jeg nå allerede. Det blir nesten vanskeligere for hvert år, hva man skal finne, hva som går an å gi.
ALLE har jo nok krushunder ikke sant?
Det finnes selvfølgelig gode løsninger, gi bort geiter og høns i Afrika og sånn. Men det krever egentlig at man vet at mottakeren synes det er helt greit at julegaven hans/ hennes gå og breker utenfor noen annens hytte langt, lnagt borte.
Gavekort på tjenester, joda, men hvis ikke gavekortet blir utløst er det straks mindre verdi i det. Men hva med to måneders forbruk av Lano for liten og Lano for stor, pakket i en fin eske med sløyfe på? Eller kanskje en pakke vaskemiddel, eller masse sjokolade og en tube tannkrem?
Hva sier dere lesere? Hva ville dere synes var helt greit å få til jul av hverdags forbruksartikler, og er det noe dere absolutt ikke kunne tenke dere å pakke opp som julegave? Jeg venter spent på kommentarer. Du kan også stemme i min lille meningsmåling, se i høyremargen.
Kos dere i dag og hver dag.
ALLE har jo nok krushunder ikke sant?
Det finnes selvfølgelig gode løsninger, gi bort geiter og høns i Afrika og sånn. Men det krever egentlig at man vet at mottakeren synes det er helt greit at julegaven hans/ hennes gå og breker utenfor noen annens hytte langt, lnagt borte.
Gavekort på tjenester, joda, men hvis ikke gavekortet blir utløst er det straks mindre verdi i det. Men hva med to måneders forbruk av Lano for liten og Lano for stor, pakket i en fin eske med sløyfe på? Eller kanskje en pakke vaskemiddel, eller masse sjokolade og en tube tannkrem?
Hva sier dere lesere? Hva ville dere synes var helt greit å få til jul av hverdags forbruksartikler, og er det noe dere absolutt ikke kunne tenke dere å pakke opp som julegave? Jeg venter spent på kommentarer. Du kan også stemme i min lille meningsmåling, se i høyremargen.
Kos dere i dag og hver dag.
mandag 27. september 2010
Perrongrapporten del 5 Feil tog
I dag har vært en vanskelig dag. Ikke for meg personlig egentlig.
Mest fordi vi på perrongen blir involvert i hverandres liv, ikke alle selvfølgelig,
men en del av oss på perrongen.
Først, tidlig på morgenen, ble vi vekket av et tog som kom inn på perrongen.
Det var ikke så lenge siden det hadde forlatt perrongen sist,
og det var absolutt ikke ventet inn enda.
Ellinor hadde pakket sekken og gått ombord på toget sist onsdag,
nå var det lørdag og ingen hadde ventet det toget tilbake idag.
Toget sopte nesten fronten nedi svillene. Ellinor ville av.
"Du er det tregeste toget jeg noen gang har vært med i"
skrek hun idet hun plasserte en stilletthæl i gulvet og den andre på perrongen.
Toget krympet seg og så ut som det ville krype under svillene snart.
Ellinor fortsatte med isrøst, " Jeg kunne like godt sitte på perrongen
som å kaste bort tiden med å somlekjøre mellom fjell og daler og se på blomster.
Jeg hadde håpet på litt action, men neida ikke en eneste brutt fartsgrense
greide du å somle deg til. Men nå er det slutt.
Jeg tviler forressten på at du får noen passasjerer i det hele tatt."
Toget sto skamfult i en krok av perrongen som den hadde sneket seg til mens
Ellinor snakket. Det var vel unødvendig, Ellinor, sa Jana sille
før hun skyndte seg mot toget. Toget vek unna og tøffet skyndsomt bort fra stasjonen.
Jana sto igjen og ser med tårer i øynene.
Jeg synes synd på dem begge og er dessuten passe sur på Ellinor på deres vegne.
Jeg vet såpass som at unselige Jana gjerne ville dra med det toget sist det var inne.
Men Ellinor var før henne og hadde dessuten en del ytre fortrinn framfor Jana.
Og toget, vel det var vel litt rask i sitt valg. Men nå, det varer nok en stund
til det kommer tilbake til perrongen.
Gamle Job går bort til Jana. "Er du tålmodig nok, mitt barn? " spør han .
Jana nikker, nå med tårene silende nedover kinnene. Jeg tror det ,hvisker hun.
" Det er godt, et såret hjerte trenger tid"
Job gir henne en klem før han går tilbake til benken han deler med Jakov.
Jana står og ser bortover sporet, toget forsvinner akkurat forbi svingen.
Jeg tror hun vil vente.
Senere på dagen kommer et slitent og noe ramponert tog. Det hviner i bremsene,
få ut passasjeren lyder det. Passasjeren er en bølle. Toget skulle aldri latt han komme på,
nå er det visst umulig å få ham av. Historien sprer seg hviskende rundt på perrongen.
Toget har gått rundt med samme passasjer i mange år.
Det har vært flere vogner bak toget, de har nå selvstendige spor.
Passasjeren har vært aktet over alt, ingenting har virket galt, ikke før nå.
Toget har endelig våget å si fra. Det er ikke lenger nødvendig å ta hensyn til vognene.
Utenpå er ikke ødeleggelsene så store, men inni har det foregått i mange år.
Jeg vil aldri behandle mitt tog slik, bare det kommer. Det er siste tanken før jeg sovner.
Mest fordi vi på perrongen blir involvert i hverandres liv, ikke alle selvfølgelig,
men en del av oss på perrongen.
Først, tidlig på morgenen, ble vi vekket av et tog som kom inn på perrongen.
Det var ikke så lenge siden det hadde forlatt perrongen sist,
og det var absolutt ikke ventet inn enda.
Ellinor hadde pakket sekken og gått ombord på toget sist onsdag,
nå var det lørdag og ingen hadde ventet det toget tilbake idag.
Toget sopte nesten fronten nedi svillene. Ellinor ville av.
"Du er det tregeste toget jeg noen gang har vært med i"
skrek hun idet hun plasserte en stilletthæl i gulvet og den andre på perrongen.
Toget krympet seg og så ut som det ville krype under svillene snart.
Ellinor fortsatte med isrøst, " Jeg kunne like godt sitte på perrongen
som å kaste bort tiden med å somlekjøre mellom fjell og daler og se på blomster.
Jeg hadde håpet på litt action, men neida ikke en eneste brutt fartsgrense
greide du å somle deg til. Men nå er det slutt.
Jeg tviler forressten på at du får noen passasjerer i det hele tatt."
Toget sto skamfult i en krok av perrongen som den hadde sneket seg til mens
Ellinor snakket. Det var vel unødvendig, Ellinor, sa Jana sille
før hun skyndte seg mot toget. Toget vek unna og tøffet skyndsomt bort fra stasjonen.
Jana sto igjen og ser med tårer i øynene.
Jeg synes synd på dem begge og er dessuten passe sur på Ellinor på deres vegne.
Jeg vet såpass som at unselige Jana gjerne ville dra med det toget sist det var inne.
Men Ellinor var før henne og hadde dessuten en del ytre fortrinn framfor Jana.
Og toget, vel det var vel litt rask i sitt valg. Men nå, det varer nok en stund
til det kommer tilbake til perrongen.
Gamle Job går bort til Jana. "Er du tålmodig nok, mitt barn? " spør han .
Jana nikker, nå med tårene silende nedover kinnene. Jeg tror det ,hvisker hun.
" Det er godt, et såret hjerte trenger tid"
Job gir henne en klem før han går tilbake til benken han deler med Jakov.
Jana står og ser bortover sporet, toget forsvinner akkurat forbi svingen.
Jeg tror hun vil vente.
Senere på dagen kommer et slitent og noe ramponert tog. Det hviner i bremsene,
få ut passasjeren lyder det. Passasjeren er en bølle. Toget skulle aldri latt han komme på,
nå er det visst umulig å få ham av. Historien sprer seg hviskende rundt på perrongen.
Toget har gått rundt med samme passasjer i mange år.
Det har vært flere vogner bak toget, de har nå selvstendige spor.
Passasjeren har vært aktet over alt, ingenting har virket galt, ikke før nå.
Toget har endelig våget å si fra. Det er ikke lenger nødvendig å ta hensyn til vognene.
Utenpå er ikke ødeleggelsene så store, men inni har det foregått i mange år.
Jeg vil aldri behandle mitt tog slik, bare det kommer. Det er siste tanken før jeg sovner.
lørdag 25. september 2010
Perrongrapporten del 4 Luftige tog
LUFTIGE TOG
Det er kommet en del nye tog på stripa. Forskjellen består ofte i at de har andre farger enn NSB-togene, og SJ-togene som vi også er vant til. Disse togene kommer ofte med åpne vinduer som det strømmer fremmedartede lyder og lukter fra. De er ikke så godt isolerte når de kommer inn første gang, etterhvert tilpasses de tilsynelatende nordlige forhold, men de er fremdeles luftigere,åpnere.
Noen liker ikke at de togene kommer inn på våre perronger. Jo, for all del,
de kan bare komme hvis de tar med seg noen av de ventende som ser ut som om de kommer fra samme steder som togene. Men DE vil aldri nærme seg
verken slike tog eller passasjerer fra slike steder.
Noen av våre tog vil forressten ikke ta med slike passasjerer heller.
Jeg er blitt kjent med noen av dem. En av passasjerene har en liten gutt.
Det er visst enda vanskeligere å finne et tog da. Hun kommer fra Afrika.
Hun hadde et tog der. Det ble ødelagt, hun måtte flykte. Hun møtte et tog med vogn her, derfor passet det bra.
Mange prøver de luftige togene, noen bare for prøveturer. Andre løser fast billett.Lisa satt plutselig på taket til et luftig tog. Hun hujet til meg. Det var tydelig at hun likte seg der, det var prøvetur. Jeg vinket tilbake. Vi hilste når de tilfeldigvis kjørte forbi perrongen.
En dag hadde Lisa kjøpt fast plass. Vi hilser fremdeles. Nå har toget en liten vogn. Der kjører de forbi igjen, jeg smiler og vinker, de vinker igjen. Lisa roper og spør når mitt tog kommer...
"-Ikke annet å vente, sånn bakgrunn også. Det er da nok NSB-tog å velge mellom" sier en sur stemme ved siden av meg. Jeg vet at hun sikter til Lisa og toget hennes .Jeg sier ikke så mye for jeg vet ikke hva jeg skal si uten å virke fornærmende.
Noen personer finner seg aldri et tog som er bra nok, men mens de venter
kritiserer de andres valg. Jeg håper jeg ikke blir slik,
samtidig kjenner jeg et stikk av dårlig samvittighet. Burde jeg ha forsvart Lisa 's valg bedre?
Det er kommet en del nye tog på stripa. Forskjellen består ofte i at de har andre farger enn NSB-togene, og SJ-togene som vi også er vant til. Disse togene kommer ofte med åpne vinduer som det strømmer fremmedartede lyder og lukter fra. De er ikke så godt isolerte når de kommer inn første gang, etterhvert tilpasses de tilsynelatende nordlige forhold, men de er fremdeles luftigere,åpnere.
Noen liker ikke at de togene kommer inn på våre perronger. Jo, for all del,
de kan bare komme hvis de tar med seg noen av de ventende som ser ut som om de kommer fra samme steder som togene. Men DE vil aldri nærme seg
verken slike tog eller passasjerer fra slike steder.
Noen av våre tog vil forressten ikke ta med slike passasjerer heller.
Jeg er blitt kjent med noen av dem. En av passasjerene har en liten gutt.
Det er visst enda vanskeligere å finne et tog da. Hun kommer fra Afrika.
Hun hadde et tog der. Det ble ødelagt, hun måtte flykte. Hun møtte et tog med vogn her, derfor passet det bra.
Mange prøver de luftige togene, noen bare for prøveturer. Andre løser fast billett.Lisa satt plutselig på taket til et luftig tog. Hun hujet til meg. Det var tydelig at hun likte seg der, det var prøvetur. Jeg vinket tilbake. Vi hilste når de tilfeldigvis kjørte forbi perrongen.
En dag hadde Lisa kjøpt fast plass. Vi hilser fremdeles. Nå har toget en liten vogn. Der kjører de forbi igjen, jeg smiler og vinker, de vinker igjen. Lisa roper og spør når mitt tog kommer...
"-Ikke annet å vente, sånn bakgrunn også. Det er da nok NSB-tog å velge mellom" sier en sur stemme ved siden av meg. Jeg vet at hun sikter til Lisa og toget hennes .Jeg sier ikke så mye for jeg vet ikke hva jeg skal si uten å virke fornærmende.
Noen personer finner seg aldri et tog som er bra nok, men mens de venter
kritiserer de andres valg. Jeg håper jeg ikke blir slik,
samtidig kjenner jeg et stikk av dårlig samvittighet. Burde jeg ha forsvart Lisa 's valg bedre?
torsdag 23. september 2010
Perrongrapporten del 3 Det hvite toget
DET HVITE TOGET
Der kommer en gammel dame på dressin. Det betyr at toget hennes
har brutt sammen og er kondemnert. Kvinnen ser sammenbrutt ut hun også.
Ansiktet er grimet av tårer. Jeg setter meg ved siden av henne når
hun har sunket ned på en benk på perrongen. Jeg kjenner henne igjen
fra vinduet i et av de eldste togene som pleide å gå forbi
perrongen noen ganger.
Jeg tier. Hun tier. Hun gikk ombord på toget
da hun var på min alder. Nå er togreisen slutt.
Hadde hun vært yngre ville hun kanskje funnet et nytt.
Men hennes sjel er den samme som sjelen til det gamle toget.
De reiste sammen i over 60 år.
"Det er bare et tog igjen for meg nå" sier hun. "Jeg håper det kommer snart.
Jeg kan ikke være her og vente. Jeg må reise til toget mitt. Det er bare en måte"
Jeg ser på henne og vet; Hun skal til endestasjonen.
Et tog kommer sigende inn til stasjonen. Det er stort og hvitt,
det eneste som kan ta flere personer på en gang. Men denne gangen er
det bare den gamle som skal reise.
Hun er heldig. Mange blir sittende i årevis på perrongen og
vente på det hvite toget etter at deres eget er kondemnert.
Gamle Jakov styrter frem mot det hvite toget med tårer i øynene.
Han vil være med, konduktøren ser på ham med triste øyne.
"Det er ikke din tur" sier han stille.
"Skal jeg sitte her på perrongen til evig tid" roper Jakov.
"Avreisedagen din er bestemt, men den er ikke i dag."
Job snakker mildt til sin venn, mens han leder ham mot en av
benkene som står på perrongen.
"Sjefen kaller deg ikke til endestasjonen før det er din tur."
Jakov gråter så skuldrene rister; "Hvorfor, hvorfor? Det er ikke annet tog igjen for meg."
"Ikke for meg heller sier Job stille.
Ingen av oss andre på perrongen sier noe. Når gamle Job taler tier vi, selv om det
ikke er direkte til oss han snakker, er det alltid noe sant og viktig i Job's ord.
"Jernbanesjefen lar oss stort sett styre togreisene våre selv,
han har likevel sin plan, det eneste toget han ikke vil la oss gå på før
det er vår tur er det hvite toget. Jeg stoler på ham, selv om jeg ikke alltid skjønner prioriteringene hans."
Vi er stille, Job kjenner Jernbanesjefen bedre enn oss.
Der kommer en gammel dame på dressin. Det betyr at toget hennes
har brutt sammen og er kondemnert. Kvinnen ser sammenbrutt ut hun også.
Ansiktet er grimet av tårer. Jeg setter meg ved siden av henne når
hun har sunket ned på en benk på perrongen. Jeg kjenner henne igjen
fra vinduet i et av de eldste togene som pleide å gå forbi
perrongen noen ganger.
Jeg tier. Hun tier. Hun gikk ombord på toget
da hun var på min alder. Nå er togreisen slutt.
Hadde hun vært yngre ville hun kanskje funnet et nytt.
Men hennes sjel er den samme som sjelen til det gamle toget.
De reiste sammen i over 60 år.
"Det er bare et tog igjen for meg nå" sier hun. "Jeg håper det kommer snart.
Jeg kan ikke være her og vente. Jeg må reise til toget mitt. Det er bare en måte"
Jeg ser på henne og vet; Hun skal til endestasjonen.
Et tog kommer sigende inn til stasjonen. Det er stort og hvitt,
det eneste som kan ta flere personer på en gang. Men denne gangen er
det bare den gamle som skal reise.
Hun er heldig. Mange blir sittende i årevis på perrongen og
vente på det hvite toget etter at deres eget er kondemnert.
Gamle Jakov styrter frem mot det hvite toget med tårer i øynene.
Han vil være med, konduktøren ser på ham med triste øyne.
"Det er ikke din tur" sier han stille.
"Skal jeg sitte her på perrongen til evig tid" roper Jakov.
"Avreisedagen din er bestemt, men den er ikke i dag."
Job snakker mildt til sin venn, mens han leder ham mot en av
benkene som står på perrongen.
"Sjefen kaller deg ikke til endestasjonen før det er din tur."
Jakov gråter så skuldrene rister; "Hvorfor, hvorfor? Det er ikke annet tog igjen for meg."
"Ikke for meg heller sier Job stille.
Ingen av oss andre på perrongen sier noe. Når gamle Job taler tier vi, selv om det
ikke er direkte til oss han snakker, er det alltid noe sant og viktig i Job's ord.
"Jernbanesjefen lar oss stort sett styre togreisene våre selv,
han har likevel sin plan, det eneste toget han ikke vil la oss gå på før
det er vår tur er det hvite toget. Jeg stoler på ham, selv om jeg ikke alltid skjønner prioriteringene hans."
Vi er stille, Job kjenner Jernbanesjefen bedre enn oss.
Abonner på:
Innlegg (Atom)