Adventskalender 22. desember

To dager igjen til jul. Min bærbare datamaskin er av tekniske årsaker ute fra internett for øyeblikket, heldigvis kan jeg bruke den stasjonære maskinen for å få lagt ut dagens luke av adventskalenderen. Jeg holder på å pakke ut julepynt og plassere den rudnt i stua mi. Derfor skal du få høre på Carola Himlen i min famn mens jeg fortsetter med julestria.
Ha det fint!

Fin fredag

Hei
Hvordan går det med alle i julestria? Jeg holder på å nærme meg slutten- av kjøkkenrundvasken! Resten av leiligheta gjenstår. Men jeg har brukt to ettermiddag/ kvelder og har fått vasket i alle skapene og ryddet ut ting jeg aldri bruker. Noen fordi de var defekte på et eller annet vis- de går i søpla. Andre fordi jeg aldri bruker slike ting, eller for at jeg har mange eksemplarer av hver. F. eks en fin isskje som jeg har to identiske, vhorav den ene i originalforpakning. Jeg er i den heldige situasjon å ha kontakter ved en bruktbutikk drevet av en misjonsforening i Tromsø. Det er så mye lettere å kvitte seg med bra ting når man vet de går til en god sak. Kanskje jeg finner mer når jeg i dag skal fortsette på resten av leiligheta. I dag må jeg nemlig fortsette på stua. Utfordringa blir bare hvoran jeg skal sysselsette nevø og nieser som skal være  hos oss i ettermiddag. Jeg finner nok på noe. Målsettingen er å bli så ferdig med julevasken at jeg får tid til den koselige delen med å lage julegodter før julehelga ringes inn. Jeg har heldigvis en uke på meg. I morgen skal vi på bytur. Det blir koselig, vi skal nemlig også på besøk til naboene våre. Vi har ikke sett dem siden de var i sommerhuset sitt i høst. Kos dere i førjulshelga.

Adventskalender 15. desember

I adventskalenderen i dag finner vi Reisen til Julestjernen:  Først mitt favorittsitat fra filmen. Kan dere huske tjenestejenta som var forelsket i tjenestegutten og spurte gjøglertruppen om et råd i sakens anledning nemlig : Hva skal jeg gjøre for å få Ole til å forstå at han er forelsket i meg? Tjenestejenta her er egentlig en koselig jente og man har ikke så vanskelig for å ønske henne hell og lykke med det vanskelige oppdraget. En annen tjenestejente det er vanskeligere å ønske samme slags hell er Lina på Katthult. Altså tjenestejenta hos Emils familie( Vi snakker Astrid Lindgren nå hvis du fremdeles er helt utenfor)  Der er det mye lettere å ha sympati for Alfred og å ønske noe bedre for ham. Bare kikk på noem episoder av en Emil-film eller les i ei bok, så ser dere det nok. men vi skal tilbake til Kongsgården der Tjenestefolket er i ferd med å gjøre i stand til den store festen, de har faktisk blitt helt ferdig. festen er godt i gang og Sonja har gjort entre. Så mens dere tenker på et svar til tjenestejenta om hvordan hun kan få Ole til å forstå at han er forelsket i henne så kan vi jo høre på Sonjas sang til julestjernen 

Pepperkake-konstruksjon

Hos oss er vi ferdig med å bygge pepperkakehus allerede, det gjenstår bare noe pynting, det skal jeg gjøre, kanskje allerede i helga? men kanskje leserne ikke er kommet så langt ennå, jeg kom over noen gode råd fra SINTEF

Kos dere, og pass småfingran! Flytende varmt sukker er VELDIG varmt.

Tid for ku! 1

Noen av mine gamle venner har kanskje stusset over det absolutte fravær av kyr på perrongen, jeg har jo gjennom mange år utviklet kronisk "kugalskap" den er riktignok noe mildere nå, det er grenser for hvor mange kyr man kan ha i stua, og i fjøsen er det bare pappas verksted. Men altså her, bak perrongen, på andre siden av hagen står det kanskje et fjøs som kan fylles med kyr og i dag skal dere få hilse på en av dem. Denne kua forbinder jeg med jul, grunnen er at jeg ble kjent med henne på en kassett med Prøysens jul. Her får dere
Visa hennes Staslin
Det var en gong i mine onge dager
da nåsån pekte opp og ikke ned,
da levde det ei ku som hette Staslin
og den som stelt'a Staslin det var je.

Så sku det vara fesjå nordi bygden
Da tenkte je: "Hu Staslin ska bli med",
men den som ittno skjønte var a Staslin,
og den som æillting trudde det var je.

Da dagen kom så gik vi etter vegen
for endelig engong så sku det skje,
men den som sætte bakbein var a Staslin,
og den som drog i grima det var je.

Så kom vi fram og fekk øss anvist plasser.
Vi sto på rad og rekke i ei kve,
men den som låg og ørte var a Staslin,
og den som hadde hjertebank var je.

og dyrlæger og folk i kvite frakker
dom kutte hit og dit og opp og ned,
og den som fekk seg sløyfe var a Staslin,
og den som kjente fryden det var je.

Så kom det fram en kar med apparatet.
Hæin var ansatt i ei avis like ved,
men den som slo med rompa var a Staslin,
og den som to og smilte det var je.

Og bildet kom i bladet dagen etter
da fekk je meg en trynskreill så det svei,
for den som sto i bladet var a Staslin,
og den dom hadde klypt bort det var meg.

Perrongrapporten del 11. Jana

Jana
Jeg rusler en tur på perrongen. Det er litt kjølig, vinden rusker. jeg nynner en sang. hvilken er det tro? Jeg husker ikke hvor... Å, ja, Ron synger den av og til. Hvordan var den nå?
Ev'ry body plays the fool sometime...
Men hvem er det som sitter der borte?
Jeg går litt nærmere. Det er et av de fjerne hjørnene på perrongen. Vanligvis er det ikke folk her, men det er god plass til å gjemme seg hvis man vil være alene.
Kan det være Jana? Jeg har forresten ikke sett så mye til henne siden den gangen i sommer.
Jana stirrer bortover sporet. Langt, langt bort.
Tror du toget kommer tilbake, Nadja? spør hun uten å snu seg. Jeg går bort og setter meg ved siden av henne.
Har han ikke vært her siden i sommer?
Jeg har ikke sett han. Bare han vil komme igjen. Egentlig trenger han noen å snakke med, noen som ikke er passasjer. Han tør ikke stole så mye på noen til å slippe dem innpå seg.
Å, Nadja, det eneste jeg vil er å være venn for ham. Høre på ham, trøste, men han vil ikke slippe meg til. Han kommer ikke engang nær nok til å gi meg en sjanse.
Jeg ser opp tilfeldigvis. Bortetter skinnegangen tøffer et tog sakte, men er ikke det...?
Jeg har vist forstyrret deg i vaktholdet, Jana, sier jeg. Nå skal jeg forsvinne fort.
Jana ser forbauset, litt såret på meg. Er problemene hennes så ubetydelig at jeg ikke engang orker høre på?
Jeg viser med hånden bortover skinnegangen og sier "Gjør ditt beste" før jeg forsvinner bak hjørnet.
Vil han komme hit bort? får jeg snakke med han. Eller...?
Jeg føler at han ser hit. Jeg ser tilbake. Han slår blikket bort.
Skal jeg si noe først?
Takk for sist, kanskje?
Nei, det er bare dumt å minne han på om episoden med Ellinor.
" Har du vært langt avgårde?
" Østenfor sol og vestenfor måne"
" Var det et interessant sted?
" Naturen var spesiell. Fjell, daler, grønt gress, blomster.
" Hvilke blomster? Jeg er så glad i blomster. Kan du fortelle litt?..

Perrongrapporten del 10: Luftslott for Kristus

Kanskje dere husker at Job fortalte om jernbanesjefens sønn, Jesus.
På gresk kalles han Kristus, Den salvede.
Han kom til meg. Jeg fikk bli kjent med ham, bli glad i ham. Allting virket bra, for Kristus elsket jo meg. Det sa han og jeg visste at det var sant. jeg tenkte på livet med Jesus. Hvordan jeg ville arbeide for hans sak, følge hans bud.
" Hva skjedde? " Steinar bryter ivrig inn, det var tydelig at det ble bygget opp mot et MEN;
Ron ser med munter strenghet på Steinar. Når jeg har begynt en fortelling vil jeg alltid komme til et poeng engang. Så det gjelder bare å være tålmodig.
Steinar ser litt flau ut.
Jeg tenkte på livet med Kristus, gjentok Ron. Tenkte på hvordan jeg ville følge hans bud. Planla alle
de tingene jeg ville gjøre for ham. Ventet på at han skulle kalle meg til tjeneste.
Så en dag møtte jeg noen gamle kamerater. De ba meg bli med på byen. Jeg svarte at det ikke passet. I mitt nye liv mente jeg at det ikke var plass for noen Pub- runder. Men jeg sa ikke det.
Kameratene mine spurte om jeg var blitt religiøs.
Ron ser skamfullt ned. "Jeg svarte nei" hvisker han forpint, og så ble jeg med ut på byen.
Det hadde ikke gjort noe om jeg ble med på byen uansett, kanskje tatt en Cola eller noe, og fortalt hva jeg hadde opplevd. I stedet fornektet jeg min beste venn. Og drakk meg full for å bevise at jeg ikke var religiøs. Dessuten gjorde jeg mye annet dumt som følge av det.
Neste dag var søndag. Jeg ikke ikke i kirka. Jeg ville ikke bli konfrontert med han jeg hadde sviktet. Jeg satt hjemme og ryddet bort ruinene av luftslottet mitt. Det var ingen vits å bygge det opp igjen. Han ville ikke komme igjen og bo i det uansett.
Slik tenkte jeg der jeg satt alene, fast bestemt på å ikke gå og spørre om han ville komme tilbake til meg. Det var jeg ikke verdig til.
På en måte hadde jeg rett, men egentlig tok jeg feil.
Plutselig sto Han ved siden av meg.
" Jeg bodde aldri i luftslottet ditt, Ron" sa han, "Jeg bodde i hjertet ditt og jeg har egentlig ikke flyttet ut. Du har bare ikke merket at jeg var der, for du har vært så opptatt med å ha dårlig samvittighet. Og jeg ville la deg få tenke i fred først. Dessuten, jeg kommer ikke og flytter inn til folk fordi de føler seg verdig nok til å be meg inn. Det er de som ikke er verdig nok til å be meg inn som virkelig behøver meg der.
Det er når du har det rotete at du tilkaller et rengjøringsbyrå, ikke sant. Når det er fint og rent og ryddig har du ikke bruk for dem.
Når det er sagt så vil jeg gjerne være hos deg, både når du føler deg trist og nedfor og når du er glad og lykkelig, og når alt er som vanlig. Hvis du vil snakke med meg så er jeg alltid der. Og du, når jeg har bruk for deg så sier jeg fra. Også kan vi bygge ilag. Et slott som er mye stødigere enn et luftslott- Et slott på fjellgrunn.
Etter den samtalen med Kristus begynte jeg på et nytt luftslott for Ham. I påvente av slottet på fjellgrunn, for jeg kan jo ikke la være å tenke. Og så lenge jeg tenker og drømmer så bygger jeg luftslott.
Jeg har bygd mange luftslott for herren. Noen av dem har etterhvert fått fjellgrunn, andre blir hengende i luften til de oppløser seg og forsvinner umerkelig.
Men jeg kan alltid stole på at Kristus bygger grunnmur der han ønsker det. Og så lenge han gjør det kan jeg fortsette å bygge.