Perrongrapporten del 7: Jakov ( Sidesporet fortsetter)

Før dere begynner å lese 7 del av perrongrapporten må jeg få si at det har tatt en stund før jeg bestemte meg for å fortsette å legge ut denne delen også, jeg vet at det er litt flere klisjeer i den enn det som kanskje ville være nødvendig. Men som resten av perrongrapporten ble den skrevet for mange år siden og jeg har jo bestemt meg for å dele alt med leserne uten å gjøre forandringer, bortsett fra ortografisk finpuss. Innhodet skal få stå som det var. Tilbake til Nadja:


JAKOV( Sidesporet fortsetter)
Når du ser meg, Tomas, ser du vel en gamling med stålgrått hår, rynker og en skranglet kropp hvor skjelettet aldri ligger langt innenfor.
Tomas rødmer så vidt. Det var kanskje noe slik ja.
Kan du forestille deg en femtenårig lyslugg med blå øyne, matrosdress og vadsekk på vei opp gangwayen på en handelsskute, så har vi en god begynnelse - men fortsettelsen ble ikke som jeg hadde tenkt meg.
Det første året gikk greit. Men så ble jeg overført til en annen skute. Det var tøffere miljø der. De mobbet meg fordi jeg var forsiktig, fordi jeg ikke ville være med i kneipene de besøkte når de var i land. Jeg ble med engang. Jeg ble med en gang, nede i Shanghai. Båten gikk uten meg. Jeg lå døddrukken på rommet til en av barjentene. Barjenta hadde ikke fått annen glede av meg enn pengene mine. Og mer ville hun vel ikke ha heller. Jeg fikk hyre på et annet skip. Men samme historie gjentok seg. Etter hvert var jeg så bitter på alt og alle at jeg oppsøkte disse stedene selv uten å bli presset til handling. Det endte med at ingen rederier ville ha meg. Jeg gikk i land i København. Rotet rundt i gatene der i noen sommermåneder. Jeg var fireogtyve år og hadde ingen interesser bortsett fra hvordan jeg skulle få penger til neste flaske. Av og til gikk jeg innom Frelsesarmeen for å få litt suppe.
Jeg var en gammel mann uten håp for framtiden. Bare slutten kom engang. Jakov ser opp, kikker bort på sin venn Job med tårer i øynene. Som for å skjule bevegelsen i sinnet nikker han bort på Job og sier:
Så møtte jeg den religiøse slasken der. Mens jeg lå på bunnen og kravlet kom han og overøste meg med ord om en Gud som ville ordne opp for meg hvis jeg lot ham få lov. Til slutt masa han så at jeg gav etter for å få fred. Jeg kom opp av grøfta for ei stund.
Neste gang dro jeg med meg det kjæreste jeg eide ned i søla.
Vi som sitter nærmest ser hvordan ansiktet til Jakov trekkes sammen i smerte et øyeblikk.
Det var blitt hverdag igjen Jesus var ikke så klart i sentrum som den første herlige tiden da jeg ble støttet opp på alle sider. Hun som hadde blitt med til mitt hjem som hustru kjente ikke til min fortid, visste ikke hvordan jeg reagerte på alkohol.
Jakov tier, vil ikke fortelle mer, men hvisker så;
Det knekte henne. Og nå sitter jeg her og håper på at Guds nåde vil forene oss engang. Jeg ber ikke om mer enn et øyeblikk for å be om tilgivelse, men jeg håper på mye mer.
Det er stille. Ingen kan si noe. Noen sitter med tårer i øynene. Noen vurderer kanskje det de har hørt i dag. Jeg, Nadja, vet fremdeles ikke om jeg tør tro. Men jeg vet at jeg vil.