Roads go ever ever on...

Roads go ever ever on,

Over rock and under tree,

By caves where never sun has shone,

By streams that never find the sea;

Over snow by winter sown,

And through the merry flowers of June,

Over grass and over stone,

And under mountains in the moon...

Bilbo Lommelun går sin vei og jeg går mine veier, og når jeg legger skritt for skritt sammen så bærer det sørover. Og mens jeg går, tenker jeg på forskjellig, og nå nettopp kom jeg til å tenke på den fine stemningen i Tolkiens verker, både Hobbiten og Ringenes Herre, begge deler er krydret med nydelig poesi. Resten av diktet som er gjengitt overfor finner du der et sted, I Hobbiten, omtrent litt før reisen er slutt. Min reise er nesten nettopp begynt. Jeg har nå trasket avstanden Narvik-  Bognes fergeleie, og deretter fortsatt å traske de 7,8 kiloometrene som utgjør fergestrekninga over til Skarberget.( Gått å vannet på en måte) Og nå begyner en lang, lang veibit fra Skarberget og frem til Fauske hvor jeg skal kikke innom kirkegården  før jeg drar videre. Jeg har det fint der jeg går. ingen tunge bører. Men jeg nynner på en liten sang om en som hadde det, men ikke hadde det likevel. Sangen er kjempefin.

Skal vi se, hvis den ligger på youtube kan dere også få høre den nå

Det er blitt mørkt, og selv om jeg går sørover på et vis så er det fremdelses sånn at egentlig er det arbeidsdag i morgen, og jeg må opp om syv timer.

God natt, vi sees på veien et sted