Perrongrapporten del 3 Det hvite toget

DET HVITE TOGET
Der kommer en gammel dame på dressin. Det betyr at toget hennes
har brutt sammen og er kondemnert. Kvinnen ser sammenbrutt ut hun også.
Ansiktet er grimet av tårer. Jeg setter meg ved siden av henne når
hun har sunket ned på en benk på perrongen. Jeg kjenner henne igjen
fra vinduet i et av de eldste togene som pleide å gå forbi
perrongen noen ganger.
Jeg tier. Hun tier. Hun gikk ombord på toget
da hun var på min alder. Nå er togreisen slutt.
Hadde hun vært yngre ville hun kanskje funnet et nytt.
Men hennes sjel er den samme som sjelen til det gamle toget.
De reiste sammen i over 60 år.
"Det er bare et tog igjen for meg nå" sier hun. "Jeg håper det kommer snart.
Jeg kan ikke være her og vente. Jeg må reise til toget mitt. Det er bare en måte"
Jeg ser på henne og vet; Hun skal til endestasjonen.
Et tog kommer sigende inn til stasjonen. Det er stort og hvitt,
det eneste som kan ta flere personer på en gang. Men denne gangen er
det bare den gamle som skal reise.
Hun er heldig. Mange blir sittende i årevis på perrongen og
vente på det hvite toget etter at deres eget er kondemnert.
Gamle Jakov styrter frem mot det hvite toget med tårer i øynene.
Han vil være med, konduktøren ser på ham med triste øyne.
"Det er ikke din tur" sier han stille.
"Skal jeg sitte her på perrongen til evig tid" roper Jakov.
"Avreisedagen din er bestemt, men den er ikke i dag."
Job snakker mildt til sin venn, mens han leder ham mot en av
benkene som står på perrongen.
"Sjefen kaller deg ikke til endestasjonen før det er din tur."
Jakov gråter så skuldrene rister; "Hvorfor, hvorfor? Det er ikke annet tog igjen for meg."
"Ikke for meg heller sier Job stille.
Ingen av oss andre på perrongen sier noe. Når gamle Job taler tier vi, selv om det
ikke er direkte til oss han snakker, er det alltid noe sant og viktig i Job's ord.
"Jernbanesjefen lar oss stort sett styre togreisene våre selv,
han har likevel sin plan, det eneste toget han ikke vil la oss gå på før
det er vår tur er det hvite toget. Jeg stoler på ham, selv om jeg ikke alltid skjønner prioriteringene hans."
Vi er stille, Job kjenner Jernbanesjefen bedre enn oss.