Perrongrapporten del 5 Feil tog

I dag har vært en vanskelig dag. Ikke for meg personlig egentlig.
Mest fordi vi på perrongen blir involvert i hverandres liv, ikke alle selvfølgelig,
men en del av oss på perrongen.
Først, tidlig på morgenen, ble vi vekket av et tog som kom inn på perrongen.
Det var ikke så lenge siden det hadde forlatt perrongen sist,
og det var absolutt ikke ventet inn enda.
Ellinor hadde pakket sekken og gått ombord på toget sist onsdag,
nå var det lørdag og ingen hadde ventet det toget tilbake idag.
Toget sopte nesten fronten nedi svillene. Ellinor ville av.
"Du er det tregeste toget jeg noen gang har vært med i"
skrek hun idet hun plasserte en stilletthæl i gulvet og den andre på perrongen.
Toget krympet seg og så ut som det ville krype under svillene snart.
Ellinor fortsatte med isrøst, " Jeg kunne like godt sitte på perrongen
som å kaste bort tiden med å somlekjøre mellom fjell og daler og se på blomster.
Jeg hadde håpet på litt action, men neida ikke en eneste brutt fartsgrense
greide du å somle deg til. Men nå er det slutt.
Jeg tviler forressten på at du får noen passasjerer i det hele tatt."
Toget sto skamfult i en krok av perrongen som den hadde sneket seg til mens
Ellinor snakket. Det var vel unødvendig, Ellinor, sa Jana sille
før hun skyndte seg mot toget. Toget vek unna og tøffet skyndsomt bort fra stasjonen.
Jana sto igjen og ser med tårer i øynene.
Jeg synes synd på dem begge og er dessuten passe sur på Ellinor på deres vegne.
Jeg vet såpass som at unselige Jana gjerne ville dra med det toget sist det var inne.
Men Ellinor var før henne og hadde dessuten en del ytre fortrinn framfor Jana.
Og toget, vel det var vel litt rask i sitt valg. Men nå, det varer nok en stund
til det kommer tilbake til perrongen.
Gamle Job går bort til Jana. "Er du tålmodig nok, mitt barn? " spør han .
Jana nikker, nå med tårene silende nedover kinnene. Jeg tror det ,hvisker hun.
" Det er godt, et såret hjerte trenger tid"
Job gir henne en klem før han går tilbake til benken han deler med Jakov.
Jana står og ser bortover sporet, toget forsvinner akkurat forbi svingen.
Jeg tror hun vil vente.
Senere på dagen kommer et slitent og noe ramponert tog. Det hviner i bremsene,
få ut passasjeren lyder det. Passasjeren er en bølle. Toget skulle aldri latt han komme på,
nå er det visst umulig å få ham av. Historien sprer seg hviskende rundt på perrongen.
Toget har gått rundt med samme passasjer i mange år.
Det har vært flere vogner bak toget, de har nå selvstendige spor.
Passasjeren har vært aktet over alt, ingenting har virket galt, ikke før nå.
Toget har endelig våget å si fra. Det er ikke lenger nødvendig å ta hensyn til vognene.
Utenpå er ikke ødeleggelsene så store, men inni har det foregått i mange år.
Jeg vil aldri behandle mitt tog slik, bare det kommer. Det er siste tanken før jeg sovner.