Tid for ku! 1

Noen av mine gamle venner har kanskje stusset over det absolutte fravær av kyr på perrongen, jeg har jo gjennom mange år utviklet kronisk "kugalskap" den er riktignok noe mildere nå, det er grenser for hvor mange kyr man kan ha i stua, og i fjøsen er det bare pappas verksted. Men altså her, bak perrongen, på andre siden av hagen står det kanskje et fjøs som kan fylles med kyr og i dag skal dere få hilse på en av dem. Denne kua forbinder jeg med jul, grunnen er at jeg ble kjent med henne på en kassett med Prøysens jul. Her får dere
Visa hennes Staslin
Det var en gong i mine onge dager
da nåsån pekte opp og ikke ned,
da levde det ei ku som hette Staslin
og den som stelt'a Staslin det var je.

Så sku det vara fesjå nordi bygden
Da tenkte je: "Hu Staslin ska bli med",
men den som ittno skjønte var a Staslin,
og den som æillting trudde det var je.

Da dagen kom så gik vi etter vegen
for endelig engong så sku det skje,
men den som sætte bakbein var a Staslin,
og den som drog i grima det var je.

Så kom vi fram og fekk øss anvist plasser.
Vi sto på rad og rekke i ei kve,
men den som låg og ørte var a Staslin,
og den som hadde hjertebank var je.

og dyrlæger og folk i kvite frakker
dom kutte hit og dit og opp og ned,
og den som fekk seg sløyfe var a Staslin,
og den som kjente fryden det var je.

Så kom det fram en kar med apparatet.
Hæin var ansatt i ei avis like ved,
men den som slo med rompa var a Staslin,
og den som to og smilte det var je.

Og bildet kom i bladet dagen etter
da fekk je meg en trynskreill så det svei,
for den som sto i bladet var a Staslin,
og den dom hadde klypt bort det var meg.

Perrongrapporten del 11. Jana

Jana
Jeg rusler en tur på perrongen. Det er litt kjølig, vinden rusker. jeg nynner en sang. hvilken er det tro? Jeg husker ikke hvor... Å, ja, Ron synger den av og til. Hvordan var den nå?
Ev'ry body plays the fool sometime...
Men hvem er det som sitter der borte?
Jeg går litt nærmere. Det er et av de fjerne hjørnene på perrongen. Vanligvis er det ikke folk her, men det er god plass til å gjemme seg hvis man vil være alene.
Kan det være Jana? Jeg har forresten ikke sett så mye til henne siden den gangen i sommer.
Jana stirrer bortover sporet. Langt, langt bort.
Tror du toget kommer tilbake, Nadja? spør hun uten å snu seg. Jeg går bort og setter meg ved siden av henne.
Har han ikke vært her siden i sommer?
Jeg har ikke sett han. Bare han vil komme igjen. Egentlig trenger han noen å snakke med, noen som ikke er passasjer. Han tør ikke stole så mye på noen til å slippe dem innpå seg.
Å, Nadja, det eneste jeg vil er å være venn for ham. Høre på ham, trøste, men han vil ikke slippe meg til. Han kommer ikke engang nær nok til å gi meg en sjanse.
Jeg ser opp tilfeldigvis. Bortetter skinnegangen tøffer et tog sakte, men er ikke det...?
Jeg har vist forstyrret deg i vaktholdet, Jana, sier jeg. Nå skal jeg forsvinne fort.
Jana ser forbauset, litt såret på meg. Er problemene hennes så ubetydelig at jeg ikke engang orker høre på?
Jeg viser med hånden bortover skinnegangen og sier "Gjør ditt beste" før jeg forsvinner bak hjørnet.
Vil han komme hit bort? får jeg snakke med han. Eller...?
Jeg føler at han ser hit. Jeg ser tilbake. Han slår blikket bort.
Skal jeg si noe først?
Takk for sist, kanskje?
Nei, det er bare dumt å minne han på om episoden med Ellinor.
" Har du vært langt avgårde?
" Østenfor sol og vestenfor måne"
" Var det et interessant sted?
" Naturen var spesiell. Fjell, daler, grønt gress, blomster.
" Hvilke blomster? Jeg er så glad i blomster. Kan du fortelle litt?..

Perrongrapporten del 10: Luftslott for Kristus

Kanskje dere husker at Job fortalte om jernbanesjefens sønn, Jesus.
På gresk kalles han Kristus, Den salvede.
Han kom til meg. Jeg fikk bli kjent med ham, bli glad i ham. Allting virket bra, for Kristus elsket jo meg. Det sa han og jeg visste at det var sant. jeg tenkte på livet med Jesus. Hvordan jeg ville arbeide for hans sak, følge hans bud.
" Hva skjedde? " Steinar bryter ivrig inn, det var tydelig at det ble bygget opp mot et MEN;
Ron ser med munter strenghet på Steinar. Når jeg har begynt en fortelling vil jeg alltid komme til et poeng engang. Så det gjelder bare å være tålmodig.
Steinar ser litt flau ut.
Jeg tenkte på livet med Kristus, gjentok Ron. Tenkte på hvordan jeg ville følge hans bud. Planla alle
de tingene jeg ville gjøre for ham. Ventet på at han skulle kalle meg til tjeneste.
Så en dag møtte jeg noen gamle kamerater. De ba meg bli med på byen. Jeg svarte at det ikke passet. I mitt nye liv mente jeg at det ikke var plass for noen Pub- runder. Men jeg sa ikke det.
Kameratene mine spurte om jeg var blitt religiøs.
Ron ser skamfullt ned. "Jeg svarte nei" hvisker han forpint, og så ble jeg med ut på byen.
Det hadde ikke gjort noe om jeg ble med på byen uansett, kanskje tatt en Cola eller noe, og fortalt hva jeg hadde opplevd. I stedet fornektet jeg min beste venn. Og drakk meg full for å bevise at jeg ikke var religiøs. Dessuten gjorde jeg mye annet dumt som følge av det.
Neste dag var søndag. Jeg ikke ikke i kirka. Jeg ville ikke bli konfrontert med han jeg hadde sviktet. Jeg satt hjemme og ryddet bort ruinene av luftslottet mitt. Det var ingen vits å bygge det opp igjen. Han ville ikke komme igjen og bo i det uansett.
Slik tenkte jeg der jeg satt alene, fast bestemt på å ikke gå og spørre om han ville komme tilbake til meg. Det var jeg ikke verdig til.
På en måte hadde jeg rett, men egentlig tok jeg feil.
Plutselig sto Han ved siden av meg.
" Jeg bodde aldri i luftslottet ditt, Ron" sa han, "Jeg bodde i hjertet ditt og jeg har egentlig ikke flyttet ut. Du har bare ikke merket at jeg var der, for du har vært så opptatt med å ha dårlig samvittighet. Og jeg ville la deg få tenke i fred først. Dessuten, jeg kommer ikke og flytter inn til folk fordi de føler seg verdig nok til å be meg inn. Det er de som ikke er verdig nok til å be meg inn som virkelig behøver meg der.
Det er når du har det rotete at du tilkaller et rengjøringsbyrå, ikke sant. Når det er fint og rent og ryddig har du ikke bruk for dem.
Når det er sagt så vil jeg gjerne være hos deg, både når du føler deg trist og nedfor og når du er glad og lykkelig, og når alt er som vanlig. Hvis du vil snakke med meg så er jeg alltid der. Og du, når jeg har bruk for deg så sier jeg fra. Også kan vi bygge ilag. Et slott som er mye stødigere enn et luftslott- Et slott på fjellgrunn.
Etter den samtalen med Kristus begynte jeg på et nytt luftslott for Ham. I påvente av slottet på fjellgrunn, for jeg kan jo ikke la være å tenke. Og så lenge jeg tenker og drømmer så bygger jeg luftslott.
Jeg har bygd mange luftslott for herren. Noen av dem har etterhvert fått fjellgrunn, andre blir hengende i luften til de oppløser seg og forsvinner umerkelig.
Men jeg kan alltid stole på at Kristus bygger grunnmur der han ønsker det. Og så lenge han gjør det kan jeg fortsette å bygge.

Lydbokproduksjon til Adventskalender

Sen ettermiddag og kvelden i dag har blitt brukt til å lage lydbok som skal i adventskalendrene til tantungan mine.( Ikke sladre da, jeg ve a de ikke leser bloggen min uansett men...) Man tager Audacity, et gratisprogram til datamaskinen, headset med mikrofon( viktig redskap for aktive skypebrukere) og historier eller barnebøker som passer for det eller de barna som er tenkt som målgruppe. Og så er det bare å lese ivei. Eller fortelle. Mine lydbøker havner automatisk på dialekt, men siden ungan e vant til at eg oversetter til dialekt og forteller istedet for å lese så er det greit. Jeg skal komme unna med lese pent om ikke risknorsk så noe i nærheten hvis det skulle være om å gjøre. Jeg har noen bøker igjen som jeg enker å lese inn. Foreløpig har jeg bare lest inn fortellinger fra " Jul i vårt hus" og fra "Astrid Lindgrens jul". Det passer best for de to eldste barna. Nå skal jeg lese inn noe med instruksjoner om å bla over til neste side når de hører pling. ( Jeg sier pling selv altså) Jeg sitter bare å tenker på at det egentlig betyr at ungen må få boka også. Det går ikke. Jeg må se hva jeg finner i morgen. Noen bøker skal bare være her i huset, men de skal jo kunne høre lydboka hjemme med pling og alt.
Kan selveste lydbøker være et tips for andre er det fint. Er dere nær nok til meg så kan jeg selvfølgelig overtales til å hjelpe til med innlesing.
Det mest interessante her blir når jeg skal få hele greian ut på en CD som de skal kunne høre i en CD spiller. Tenker på å legge noen sanger fra barne-jule CD'er innimellom fortellingene. Hvis teknikken står meg bi kan dette bli bra.

Perrongrapporten del 12 Toget med de rare bokstavene

Du sitter her med siste episode av den originale perronrapporten. Kos deg.

TOGET MED DE RARE BOKSTAVENE
Det var mange slike tog med rare bokstaver på. Faktisk følte jeg at det var et slik tog jeg ventet på. Men det var ikke dette toget som sto ved perrongen nå.
I dette toget satt en musiker. Han lærte meg en sang. Jeg tenkte at sangen kunne være et fint mål på hva som var rett tog, så jeg skrev den ned. Den var oversatt til mitt språk. For toget med musikeren var norsk. Enn om alle lærte denne sangen. Det ville være fint. Jeg, Nadja vil lære den bort til deg og til alle her på perrongen

SANG OM EN VENN
Om du tviler en gang på den
som vil være din venn, skal du
Prøve om han er trofast og
til å stole på.

Ta med ham opp på fjellets topp
Det er der du ser hvem han er.
La ham knyttes med tau til deg
Gå en farlig vei.

Blir han vrien og stri og
skriker av skrekk og vil bare vekk
Er en revne i isen nok
til at han går amok.

Går en fremmed i tau med deg
Ikke skjell på ham, jag ham hjem
Han har vært her for siste gang
han får ingen sang

Men om han ikke gir kvink og
ynker seg sliten og sår, men går
stønner kvast, ja, men holder fast
og står last og brast

Hvis han følger deg opp til topp
som i seiersrus, uten stopp
Da kan du stole på ham med hell,
som på deg selv.

T/M: V.Vyssotski.
O: J.S Øverli

Mitt tog er et tog med rare bokstaver- håper jeg.
Hvis jernbanesjefen vil. For både jeg og toget jeg håper at vil bli mitt er opptatt av å følge jernbanesjefen. Det er mange som ikke forstår at jeg kan sitte her og vente på ett og som bare har vært innom perrongen noen få ganger på mange år. De skjønner ikke at jeg må vente fordi den tilhørigheten jeg føler til det toget er noe spesielt, noe jeg ikke føler for de andre togene som stopper. Det hender jo likevel ofte at jeg har lyst til å følge med et tog bare for å ha et tog å følge med, for jeg trenger det, jeg også. Men samtidig vet jeg om dette toget mitt. Kanskje kommer det inn til perrongen snart og da må jeg være der og ta imot og gi.
Jeg må bare vente, håpe og be. Jeg vet at toget mitt også gjør det. Nå skal jeg avslutte denne rapporten fra perrongen. kanskje skriver jeg mer senere.
Det hadde forressten vært gøy å høre hvordan de som er ombord i ett tog har det.
Hilsen Nadja



Dette var slutten av Nadjas perrongrapport. Hvordan det gikk med henne? Jeg vet ikke. kanskje hun fant et tog med rare bokstaver, eler et tog med norske bokstaver, kanskje venter hun fremdeles. Skal jeg skrive mer om henne? Jeg tror ikke det. I tilfellet vil det bli Nadja 15 år etter, og det vil måtte bli skrevet på en annen måte, fra der jeg er nå. Så jeg tror ikke det. Jeg vil heller la dere gi Nadja det livet dere ønsker for henne.

Perrongrapporten del 9 . A: Den mysiske drømmeren B: Luftslott

DEN MYSTISKE DRØMMEREN
En dag kom en eldre herre inn på perrongen. Nå til dags er det ikke mange som fortjener en slik beskrivelse, han gjorde det.
Han var høy og rett i ryggen. Ansiktet var fullt av rynker av det snille slaget. På hodet bar han en hatt. Han var kledd i dress, og ved vestelommen var det festet en klokkelenke. Utenpå dressen bar han en lang kappe. en var sort og sto i stil til resten av antrekket.
Øynene hans var slike man bare måtte legge merke til.
De var sterke, kloke og drømmende.
Han så ut som han bar all verdens morsomme hemmeligheter. Samtidig utgjøt han respekt, som alle virkelige herremenn.
Vi nærmet oss forsiktig og respektfullt. Han satt på en benk og så seg omkring, diskret, men med et blikk fullt av yrende liv.
Jana satt på teppet sitt og brukte soveposen som pute i ryggen. Tilfeldigvis var plassen hennes like ved benken hvor herremannen hadde satt seg.
Nå så han direkte på Jana og lettet såvidt på hatten; Tillat meg å presentere meg, frøken. Mitt navn er Sir Duncan. Jana så ut som om hun ikke visste hva hun burde gjøre, kunne hun bare si navnet sitt ? eller burde hun reise seg og neie pent?
Til slutt bøyde hun hodet lett, før hun smilte bredt opp mot Sir Duncan og sa
" E heite Jana", så pent hun kunne.
- Pent navn til en ung frøken, nikket Sir Duncan. " Si meg", fortsetter han, "er det mange luftslott her på perrongen? "
Jana ser på han så ser hun seg rundt på perrongen, Luftslott?

Bokmålsordboka, Universitetsforlaget;
Luftslott: fantastisk, urealistisk plan, dagdrøm.

Folk begynner å komme nærmere, de samler seg i nærheten av benken til Sir Duncan. Det kan komme en historie! Historier er verdsatte på perrongen.

LUFTSLOTT
Du har sikkert vært arkitekt for et luftslott engang. Kanskje du er det for øyeblikket.
Et luftslott har ingen bygningsarbeidere, bare en byggherre/dame. Den eneste som kan bygge luftslottet og- tror han- er den som kan rive det.
(Jeg skriver han, men hun er et like aktuelt personlig pronomen i sammenhengen)
Kanskje byggherren en dag vil rive luftslottet. Et fornuftig øyeblikk har fått ham til å innse at han bygger aldeles forgjeves. Kanskje den han bygger for har flyttet inn i luftslottet til en annen eller hun bygger selv et luftslott som hun skal ha helt alene.
Byggherren prøver å rive slottet men det står like urokkelig. Hva om hun har ombestemt seg?!
Byggherren kan forsette forsøket på å rive eller han kan vente til hun har bestemt seg- slik han vil.
Kanskje byggherren finner på å gjøre noe annet i ventetiden. Kanskje skriver han en sang eller et dikt til henne, en invitasjon til slottet..
Han møter henne på veien en dag, alt er som vanlig. Han går i forveien til luftslottet for å åpne døren hvis hun kommer. Han går til tomten, slottet ligger flatt. Luften har bare langsomt sivet ut av det, litt etter litt. Mangel på vedlikehold, kanskje.
Hva om hun hadde vært inne i slottet og han hadde regnet med at alt var i orden?
Hva om han hadde regnet med at siden hun var der inne trengte han ikke gjøre noe?
Hva om hun hadde vært inne i slottet og han hadde regnet med at alt var i orden?
Hva om han hadde regnet med at siden hun var der inne trengte han ikke gjøre noe?
Slottet ville falt ned tomt for luft da også og hun ville fly ut i friheten.
Men kanskje var det noen andre som ødela luftslottet hans. Kanskje Hun gjorde det.
Kanskje hun viste frem det spesielle rommet i slottet til alle venninnene sine. Kanskje alle satt og lo av tapetet på veggen i det rommet han hadde innredet for bare de to.
Kanskje bygget han altfor fort og slurvet med fundamentet, slik at slottet falt ned med en gang han og hun var ferdig med å more seg med den nye innredningen, den nye følelsen.
Eller kanskje han bygget så sent at hun flyttet inn i et annet luftslott før han var ferdig med tegningen til sitt. Kanskje ventet han på byggetillatelse.
Byggetillatelse?
Sir Duncan venter et øyeblikk så sier han: Noen av dere her på perrongen ønsker kanskje å vite at Jernbanesjefen godkjenner deres valg av tog før dere går ombord. Selv om dere vet at dere har fått fri vilje til å avgjøre det selv så mener dere det er tryggest når Han har bifalt det, for da er det i alle fall ikke i strid med hans vilje.
Men disse luftslottene gjelder ikke bare personer.
Nå knirker det borte i en krok. Billy Boy ligger med hodet på en tom sadel.
Billy Boy eide en hest engang.
Billy Boy ER cowboy.
Nå reiser han seg og kommer gående mot Sir Duncan' s benk. Det rasler i sporer.
" Ikke alle passer i luftslott, Sir." sier Billy Boy.
" Neivel, sier Sir Duncan,, og ser oppfordrende på Billy Boy, som han venter en fortsettelse.
Men ellers har du rett. Han peker mot kroken sin. Der borte bygger jeg en luftranch.
Ellers er det vel en passende betegnelse her å kalle det en luft- lok. stall. Men for all del. Luftslott høres finere ut.
Ron bryter inn,; luftslott, eller, han ser et øyeblikk på Billy Boy, Luft- lok. stall har ikke nødvendigvis noe med tog å gjøre.
Dette virker som det kan bli interessant" smiler Sir Duncan bredt, og rynkene rundt øynene trer frem. De gir han et uttrykk i ansiktet som bare kan beskrives med ett ord: bestefar.
Ron begynner å fortelle…

Julemessa er vel over

I går hadde vi julemesse, igjen med et velsignet godt resultat. Alt gikk greit, folk var fornøyd og vi har fått midler til å drive Bedehuset til alt det brukes til.
I dag tar jeg livet med ro. Jeg har sett over julegavelista, jeg er kommet langt:-) Mangler bare noen få gaver.Jeg har riktignok nesten ikke pakket noen av dem jeg har liggende. Jeg ar det også med ro. Pakket to gaver som jeg skal sende med noen, men ellers ser jeg frem til gavepakking etter hvert. Julemusikk og gavepakking, det er koselig det. Nå skal jeg gjøre en innsats for å gjøre klar de første dagene av julekalenderen som kommer her i bloggen fra 1. desember. Jeg gjorde litt tidligere, men det ligger i ei wordfil så nå skal det flyttes på. Skal bare ta et søk i google bilder etter noen rktig klassiske glossy kitch julebilder, eller hva jeg kan finne som jeg vil bruke. Må bare satse på å gjøre ferdig alt slik at dere virkelig får en luke å "åpne" hver dag.

Julemessa nærmer seg

Kommende lørdag 20.11 har vi julemesse på Bedehuset, så nå er vi i innspurten. Noen var på bedehuset mest hele lørdagen, det var ikke jeg. Men i kveld var jeg der i et par tre timer eller så og holdt på med det ene og det andre. Til slutt gikk jeg fra noen engler jeg hadde fått i hendene med beskjed om å montere dem, skal fortsette i morgen kveld. Det er jo en del småpusk igjen av både sånn og slik,men på lørdag klokka ti åpner vi dørene så det som ikke er gjort til da blir ikke gjort. Jeg tror det blir bra. Det er 19. gangen vi har julemesse. Vi startet i 1992. Og når Messa er slut er det på tide å rydde frem adventa i huset mitt. Først må jeg bare rydde bort alt rotet som er her på grunn av messeforberedelser og sånn!
Jeg antar at dette er det eneste dere hører fra meg denne uka, så god helg.( Alt som er gjort er ferdig, om så det er å ønske god helg på Mandag)


Hilsen Line i messemodus

Perrongrapporten del 8. Cowboykvelden

COWBOYKVELDEN



Orion har glemt beltet sitt
Det dingler for seg selv borte på himmelen
Gnistrer og glitrer
Kanskje han har lagt det fra seg med vilje?

Orion er tøff
Han vil ha nytt belte
Det gamle passer en nattklubbsangerinne
Orion er jeger
Litt cowboy i sin "himmelske" ensomhet
Brunt semsket skinn med metallspenne
er noe for Orion
Han får det neppe
Orion kommer nok tilbake
og henter det gamle beltet sitt.
HAN SKAL JO VISES
Uten refleksbeltet
kan han risikere å bli påkjørt
av Karlsvogna.


Det er Stella som sitter og dingler med ene beinet utenfor perrongkanten
mens hun lager et dikt. Hun ser på stjernene, det er kaldt og klart
og over oss lyser stjernene omkapp.
Men Stella har lagt merke til Orions belte- alene.
Stella snur seg og ser meg. Jeg sitter litt lenger bak på perrongen.Men jeg ser på stjernene jeg også. Ja, jeg tenker også forresten. Tro om "toget mitt" ser på stjernene nå? Kanskje Polarstjerna kan blinke en liten hilsen til ham fra meg ?
Stella bryter inn i tankene mine; Nadja, tror du at Orion er en Cowboy ?
-Jeg vet ikke.Var ikke Orion en sagnhelt eller noe ?
-Jeg tror han er en cowboy i alle fall.Sånn som du og jeg er cowgirls ?!
Jeg ser på Stella, - Cowgirls ?
Stella ler, så griper hun tak i gitaren hun alltid har med seg. " En venn lagde denne sangen", sier hun, "Mens han fremdeles var cowboy, nå er han Lokfører.

I am a sad and lonesome cowboy
far away from home
just a sad and lonesome cowboy
far away from home

Og jeg, jeg er en sad and lonesome cowgirl, Sier Stella idet hun legger ifra seg gitaren. Hva mener du egentlig, Stella ? spør jeg.
-Skjønner du ikke, Nadja ? Her på perrongen er det jo cowboys og cowgirls nok til en hel ranch.
Jeg begynnert å skjønne litt. Jeg kaster ut et spørsmål for å teste det.
"Du sa at kameraten din ikke er cowboy lenger fordi han er blitt lokfører ?"
-Nemlig, svarer Stella med et smil, skjønner du nå?
-Kan du flere cowboysanger, spør jeg. Jeg tror at jeg trenger en nå.
-En vanlig eller veldig cowboysang?
-Hva som helst.

Jeg ante ikke at Stella var så flink med sånt.Vi satt på perrongkanten og hulket oss igjennom " Blue mooon, you saw me standing alone,with all the tears in my eyes,without a love on my own"
"Crazy, i'm crazy forfeeling so lonely. Crazy, I'm crazy for feeling so bluuue"
"I sit alone most every night,watch those trains pull out of sight..." Det siste var fra en sang som het Abilene. Men akkurat den biten passet så godt her på perrongen. Det var så mange sanger. Stella kunne en som var kjempetrist:


Why does the sun go on shining
why does the sea rush to shore
don't they know it's the end of the world
cause you dont love me anymore

Da Stella hadde sunget ferdig hele sangen hadde mange på perrongen tårer i øynene.Noen fordi de hadde opplevd å bli kastet av toget,andre var bare lettrørt.
Det er på tide å sove nå ,sa Ron .Kan jeg få låne gitaren, Stella?
Ron får låne gitaren og begynner og spille og synge.

Lay down , my dear brother
Lay down and take a rest
I wanna lay your head
upon your saviours breast
I love you, but Jesus loves you best
I bid you goodnight,goodnight,goodnight
I bid you goodnight,goodnight,goodnight

Så så han bort på Stella og meg ,og smilte før han fortsatte på verset en gang til
Lay down, my dear sister...
Jeg husker ikke omjeg fikk hørt ferdig verset før jeg sovnet.
Men jeg håper vi kan synge slik flere kvelder.
Det er morsommere å være ensom -sammen

Det er blitt November...

... og mitt forrige innlegg her i bloggen var 18.oktober. Som du kan forstå kjære leser,så har det vært smått travelt i det siste. Og jeg ser ingen ende på travelheta før sånn omtrent 1. juledag.
Sist jeg skrev hadde jeg en Oslotur å se frem til i nær framid. Det var fint, det var koselig og som alt annet tok det slutt da det var på tide å reise hjem igjen. Jeg ser frem til neste anledning nå. Noen venner møter jeg forhåpentligvis allerede i jula, mens andre håper jeg å se i slutten av januar da jeg har et kurs i Oslo å dra på. Billettene er i boks:-)
Forrige helg feiret vi bursdagen til niesa mi. Om to uker har vi julemesse på bedehuset. Prøver å ikke stresse , men jeg har ikke fått så mye gjort i år.
Vel, det blir som det blir. Forhåpentligvis har andre fått gjort mer.
Etter julemessa går det slag i slag med helgeaktiviteter. Ukene går fort på jobb og helgene går enda fortere så det blir snart jul.
Jeg sitter her og hører på julemusikk. Akkurat nå er det Stjerna fra Øst, med Geir Lystrup. Tidlig med julemusikk? Neida, ikke hjemme. Ikke den julemusikken jeg velger selv. Det er derimot ALLTID for tidlig med skrålende versjoner av Julenissen kommer i kveld, Jeg så Santa kysse Rudolf er rød på nesen og så går vi rund om en enerbærbusk... konkurrerende om lydrom og oppmerksomhet fra stakkars julehandlende.
Misforstå meg rett, jeg har ikke noe spesielt imot noen av de nevnte sangene når de spilles i begrenset omfang og en og en om gangen. Selv om jeg velger andre sanger selv.
Nå skal jeg finne frem en ny episode av Perrongrapporten som ugjenkallelig nærmer seg slutten. Eterpå må jeg se hvor langt jeg var kommet med forberedlsen av Perrongrapportens adventskalender. Jeg må ha rolige "sitte stlle og ikke bruke saks" oppgaver til søndag formiddag. Og da er det greit å gjøre ting på daamaskinen. Men blir det dobbeltmoral om jeg bruker klipp og limfunksjonen??? Vel, det er 47 dager igjen til jul og jeg avslutter her og sier Ha en fin søndag