Perrongrapporten del 10: Luftslott for Kristus

Kanskje dere husker at Job fortalte om jernbanesjefens sønn, Jesus.
På gresk kalles han Kristus, Den salvede.
Han kom til meg. Jeg fikk bli kjent med ham, bli glad i ham. Allting virket bra, for Kristus elsket jo meg. Det sa han og jeg visste at det var sant. jeg tenkte på livet med Jesus. Hvordan jeg ville arbeide for hans sak, følge hans bud.
" Hva skjedde? " Steinar bryter ivrig inn, det var tydelig at det ble bygget opp mot et MEN;
Ron ser med munter strenghet på Steinar. Når jeg har begynt en fortelling vil jeg alltid komme til et poeng engang. Så det gjelder bare å være tålmodig.
Steinar ser litt flau ut.
Jeg tenkte på livet med Kristus, gjentok Ron. Tenkte på hvordan jeg ville følge hans bud. Planla alle
de tingene jeg ville gjøre for ham. Ventet på at han skulle kalle meg til tjeneste.
Så en dag møtte jeg noen gamle kamerater. De ba meg bli med på byen. Jeg svarte at det ikke passet. I mitt nye liv mente jeg at det ikke var plass for noen Pub- runder. Men jeg sa ikke det.
Kameratene mine spurte om jeg var blitt religiøs.
Ron ser skamfullt ned. "Jeg svarte nei" hvisker han forpint, og så ble jeg med ut på byen.
Det hadde ikke gjort noe om jeg ble med på byen uansett, kanskje tatt en Cola eller noe, og fortalt hva jeg hadde opplevd. I stedet fornektet jeg min beste venn. Og drakk meg full for å bevise at jeg ikke var religiøs. Dessuten gjorde jeg mye annet dumt som følge av det.
Neste dag var søndag. Jeg ikke ikke i kirka. Jeg ville ikke bli konfrontert med han jeg hadde sviktet. Jeg satt hjemme og ryddet bort ruinene av luftslottet mitt. Det var ingen vits å bygge det opp igjen. Han ville ikke komme igjen og bo i det uansett.
Slik tenkte jeg der jeg satt alene, fast bestemt på å ikke gå og spørre om han ville komme tilbake til meg. Det var jeg ikke verdig til.
På en måte hadde jeg rett, men egentlig tok jeg feil.
Plutselig sto Han ved siden av meg.
" Jeg bodde aldri i luftslottet ditt, Ron" sa han, "Jeg bodde i hjertet ditt og jeg har egentlig ikke flyttet ut. Du har bare ikke merket at jeg var der, for du har vært så opptatt med å ha dårlig samvittighet. Og jeg ville la deg få tenke i fred først. Dessuten, jeg kommer ikke og flytter inn til folk fordi de føler seg verdig nok til å be meg inn. Det er de som ikke er verdig nok til å be meg inn som virkelig behøver meg der.
Det er når du har det rotete at du tilkaller et rengjøringsbyrå, ikke sant. Når det er fint og rent og ryddig har du ikke bruk for dem.
Når det er sagt så vil jeg gjerne være hos deg, både når du føler deg trist og nedfor og når du er glad og lykkelig, og når alt er som vanlig. Hvis du vil snakke med meg så er jeg alltid der. Og du, når jeg har bruk for deg så sier jeg fra. Også kan vi bygge ilag. Et slott som er mye stødigere enn et luftslott- Et slott på fjellgrunn.
Etter den samtalen med Kristus begynte jeg på et nytt luftslott for Ham. I påvente av slottet på fjellgrunn, for jeg kan jo ikke la være å tenke. Og så lenge jeg tenker og drømmer så bygger jeg luftslott.
Jeg har bygd mange luftslott for herren. Noen av dem har etterhvert fått fjellgrunn, andre blir hengende i luften til de oppløser seg og forsvinner umerkelig.
Men jeg kan alltid stole på at Kristus bygger grunnmur der han ønsker det. Og så lenge han gjør det kan jeg fortsette å bygge.