Perrongrapporten del 12 Toget med de rare bokstavene

Du sitter her med siste episode av den originale perronrapporten. Kos deg.

TOGET MED DE RARE BOKSTAVENE
Det var mange slike tog med rare bokstaver på. Faktisk følte jeg at det var et slik tog jeg ventet på. Men det var ikke dette toget som sto ved perrongen nå.
I dette toget satt en musiker. Han lærte meg en sang. Jeg tenkte at sangen kunne være et fint mål på hva som var rett tog, så jeg skrev den ned. Den var oversatt til mitt språk. For toget med musikeren var norsk. Enn om alle lærte denne sangen. Det ville være fint. Jeg, Nadja vil lære den bort til deg og til alle her på perrongen

SANG OM EN VENN
Om du tviler en gang på den
som vil være din venn, skal du
Prøve om han er trofast og
til å stole på.

Ta med ham opp på fjellets topp
Det er der du ser hvem han er.
La ham knyttes med tau til deg
Gå en farlig vei.

Blir han vrien og stri og
skriker av skrekk og vil bare vekk
Er en revne i isen nok
til at han går amok.

Går en fremmed i tau med deg
Ikke skjell på ham, jag ham hjem
Han har vært her for siste gang
han får ingen sang

Men om han ikke gir kvink og
ynker seg sliten og sår, men går
stønner kvast, ja, men holder fast
og står last og brast

Hvis han følger deg opp til topp
som i seiersrus, uten stopp
Da kan du stole på ham med hell,
som på deg selv.

T/M: V.Vyssotski.
O: J.S Øverli

Mitt tog er et tog med rare bokstaver- håper jeg.
Hvis jernbanesjefen vil. For både jeg og toget jeg håper at vil bli mitt er opptatt av å følge jernbanesjefen. Det er mange som ikke forstår at jeg kan sitte her og vente på ett og som bare har vært innom perrongen noen få ganger på mange år. De skjønner ikke at jeg må vente fordi den tilhørigheten jeg føler til det toget er noe spesielt, noe jeg ikke føler for de andre togene som stopper. Det hender jo likevel ofte at jeg har lyst til å følge med et tog bare for å ha et tog å følge med, for jeg trenger det, jeg også. Men samtidig vet jeg om dette toget mitt. Kanskje kommer det inn til perrongen snart og da må jeg være der og ta imot og gi.
Jeg må bare vente, håpe og be. Jeg vet at toget mitt også gjør det. Nå skal jeg avslutte denne rapporten fra perrongen. kanskje skriver jeg mer senere.
Det hadde forressten vært gøy å høre hvordan de som er ombord i ett tog har det.
Hilsen Nadja



Dette var slutten av Nadjas perrongrapport. Hvordan det gikk med henne? Jeg vet ikke. kanskje hun fant et tog med rare bokstaver, eler et tog med norske bokstaver, kanskje venter hun fremdeles. Skal jeg skrive mer om henne? Jeg tror ikke det. I tilfellet vil det bli Nadja 15 år etter, og det vil måtte bli skrevet på en annen måte, fra der jeg er nå. Så jeg tror ikke det. Jeg vil heller la dere gi Nadja det livet dere ønsker for henne.