Tid for ku! 1

Noen av mine gamle venner har kanskje stusset over det absolutte fravær av kyr på perrongen, jeg har jo gjennom mange år utviklet kronisk "kugalskap" den er riktignok noe mildere nå, det er grenser for hvor mange kyr man kan ha i stua, og i fjøsen er det bare pappas verksted. Men altså her, bak perrongen, på andre siden av hagen står det kanskje et fjøs som kan fylles med kyr og i dag skal dere få hilse på en av dem. Denne kua forbinder jeg med jul, grunnen er at jeg ble kjent med henne på en kassett med Prøysens jul. Her får dere
Visa hennes Staslin
Det var en gong i mine onge dager
da nåsån pekte opp og ikke ned,
da levde det ei ku som hette Staslin
og den som stelt'a Staslin det var je.

Så sku det vara fesjå nordi bygden
Da tenkte je: "Hu Staslin ska bli med",
men den som ittno skjønte var a Staslin,
og den som æillting trudde det var je.

Da dagen kom så gik vi etter vegen
for endelig engong så sku det skje,
men den som sætte bakbein var a Staslin,
og den som drog i grima det var je.

Så kom vi fram og fekk øss anvist plasser.
Vi sto på rad og rekke i ei kve,
men den som låg og ørte var a Staslin,
og den som hadde hjertebank var je.

og dyrlæger og folk i kvite frakker
dom kutte hit og dit og opp og ned,
og den som fekk seg sløyfe var a Staslin,
og den som kjente fryden det var je.

Så kom det fram en kar med apparatet.
Hæin var ansatt i ei avis like ved,
men den som slo med rompa var a Staslin,
og den som to og smilte det var je.

Og bildet kom i bladet dagen etter
da fekk je meg en trynskreill så det svei,
for den som sto i bladet var a Staslin,
og den dom hadde klypt bort det var meg.