Jana
Jeg rusler en tur på perrongen. Det er litt kjølig, vinden rusker. jeg nynner en sang. hvilken er det tro? Jeg husker ikke hvor... Å, ja, Ron synger den av og til. Hvordan var den nå?
Ev'ry body plays the fool sometime...
Men hvem er det som sitter der borte?
Jeg går litt nærmere. Det er et av de fjerne hjørnene på perrongen. Vanligvis er det ikke folk her, men det er god plass til å gjemme seg hvis man vil være alene.
Kan det være Jana? Jeg har forresten ikke sett så mye til henne siden den gangen i sommer.
Jana stirrer bortover sporet. Langt, langt bort.
Tror du toget kommer tilbake, Nadja? spør hun uten å snu seg. Jeg går bort og setter meg ved siden av henne.
Har han ikke vært her siden i sommer?
Jeg har ikke sett han. Bare han vil komme igjen. Egentlig trenger han noen å snakke med, noen som ikke er passasjer. Han tør ikke stole så mye på noen til å slippe dem innpå seg.
Å, Nadja, det eneste jeg vil er å være venn for ham. Høre på ham, trøste, men han vil ikke slippe meg til. Han kommer ikke engang nær nok til å gi meg en sjanse.
Jeg ser opp tilfeldigvis. Bortetter skinnegangen tøffer et tog sakte, men er ikke det...?
Jeg har vist forstyrret deg i vaktholdet, Jana, sier jeg. Nå skal jeg forsvinne fort.
Jana ser forbauset, litt såret på meg. Er problemene hennes så ubetydelig at jeg ikke engang orker høre på?
Jeg viser med hånden bortover skinnegangen og sier "Gjør ditt beste" før jeg forsvinner bak hjørnet.
Vil han komme hit bort? får jeg snakke med han. Eller...?
Jeg føler at han ser hit. Jeg ser tilbake. Han slår blikket bort.
Skal jeg si noe først?
Takk for sist, kanskje?
Nei, det er bare dumt å minne han på om episoden med Ellinor.
" Har du vært langt avgårde?
" Østenfor sol og vestenfor måne"
" Var det et interessant sted?
" Naturen var spesiell. Fjell, daler, grønt gress, blomster.
" Hvilke blomster? Jeg er så glad i blomster. Kan du fortelle litt?..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar